Rondane rundt - på tre dager med sekk og camp

26.07.2019 13:58 Jens Barland

Rondane-venn Jens Barland har besøkt Rondanes ti 2000-meterstopper på én og samme tur 18. juli i år. Turen tok bare tre dager! Vi bøyer oss i støvet og takker for at vi fikk bruke tekst og bilder fra et innlegg han også har postet i  fjellturbloggen Peakbook.

Rondane rundt. Rondane 2K maraton. Det høres både forlokkende og uoppnåelig ut. Da måtte jeg finne min egen vri for å kunne få til dette. Det ble å pakke sekk med camp for å overnatte i fjellet, og så ta seg den tiden runden tar. Slik fikk også jeg gjennomført det å ta alle Rondanes ti topper over 2000 meter på én og samme tur. Det ble tre dager og to netter.

Utsikt fra Veslesmeden. Bildet viser sju av Rondanes ti topper over 2000 meter. Været var dessverre ikke så bra da jeg etter hvert kom bort til disse toppene.

Turen startet tidlig en torsdag morgen fra Rondvassbu. Solen skinte fra juli-himmelen. Værmeldingen var ganske fin. Neste dag var det meldt utrygt for litt regn på ettermiddagen. I stedet ble det masse regn, vind og tåke det meste av fredagen og lørdagen.

Uansett, torsdagen var en drøm i fjellet, først med Veslesmeden og Smedeggen over til Storsmeden.

VIDEO med utsikt fra Veslesmeden, se her: Lenke til Youtube

Smedeggen lokker når man går opp til Veslesmeden. Klyvingen opp til Storsmeden er helt grei hvis man finner riktig rute. Man kan gå seg fast hvis man går rett frem og opp. Når man er aller nederst og skal starte klyvingen bør man gå enda lenger ned til venstre. Man ser spor av at andre har gått der. Det virker ulogisk når man står akkurat på det stedet. Men på venstre side kommer man greit rundt og opp nederste hammer. Aller øverste hammer kan også omgås på venstre side.

VIDEO med utsikt fra Stormeden, se her: Lenke til Youtube

Et annet punkt hvor veivalget er kritisk, er å komme fra ryggen sør for Trolltinden og opp på selve Trolltinden. Å følge eggen hele veien blir for vanskelig. Men etter fortoppen sør for Trolltinden vil man kunne se en sti i fjellsiden foran seg som går mot venstre. Holder man til venstre for hammeren der så er det bare å lete seg frem til stien som fører til tindens vestside.

VIDEO med utsikt fra Trolltinden, se her: Lenke til Youtube

Trolltinden går for å være den mest krevende toppen i Rondane. Og ja, ura ned på nordsiden er krevende enten man skal opp eller ned. Variabel stein, partier med mye løs stein og områder med store blokker. Jeg fant noen snøpartier som var enklere å gå i, og sikret meg der med en liten isøks.

På tur med camp. Da blir det en sekk på noen kilo. Jeg hadde med ca. 12 kilo. Følte at det var to-tre kilo mer enn ønsket, selv om jeg pakket så ultralett jeg kunne. Men telt (fordi det var meldt regn), sovepose, liggeunderag, mat, primus med brensel, litt klær og litt utstyr blir jo fort litt vekt.

På slik tur er mat viktig. Jeg brukte noen poser Real turmat med en god klatt ekstra smør oppi. Hadde også ferdig blandet poser til å lage turkopp med havregrøt. Og sjokolade og slikt.

Har drømt om turen i flere år, og forberedt meg med flere turer i Rondane. Hadde derfor vært på nesten alle toppene før, men ikke over Høgrondetraversen. Den hadde jeg faktisk vært på vei til fire ganger tidligere de siste to årene, men blitt stoppet av vær eller værmelding hver gang. Dette var derfor mitt femte forsøk. Det regnet og blåste friskt opp mot Digerrondens topp. Fikk et lite gløtt av traversen før tåka la seg igjen. Utover det at jeg ble våt til skinnet var det vanskeligste å finne frem til og å finne frem i klyvepartier som jeg aldri hadde sett eller vært i før. Det gikk jo greit til slutt, men jeg tenker i ettertid at jeg her nok strekte marginene noe langt.

Nødbua ved Høgronden bød på god plass for camp. Det er jo ikke alle steder i Rondane man bare kan finne et sted å slå opp teltet. Litt sol på lørdag morgen hjalp til med noe tørking av klær før regn og tåke igjen overtok i den lange stigningen opp mot Rondslottet.

Normalt ville jeg forventet å treffe folk omtrent langs hele ruta. Men været gjorde nok sitt til at jeg etter Veslesmeden, bare ett sted møtte noen da jeg krysset en sti, og først møtte andre igjen på Rondslottet. Man er jo utsatt, og det føles tryggere når man vet at andre også er i terrenget.

Jeg hadde gruet meg skikkelig til siste store stigning, opp til Storronden etter Vinjeronden. Andre som har skrevet om Rondane rundt har jo kalt den sin verste opplevelse. Men jeg opplevde at denne, ja, tung nok, men kanskje den steinura som var best å gå, med stabil stein i passelig størrelse.

For meg ble den aller tyngste biten siste etappe fra Storrondens topp og et stykke nedover. Måtte leite etter T-ene i tåka. Og med tung sekk er det noen ganger nesten like tungt for bena å balansere nedover som å klyve oppover.

Fenomenalt godt å se Rondvassbu igjen, og komme i mål!